Hvordan presenterer du deg selv? Saklig, mytisk, metaforisk eller?

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Er du faktabasert eller forteller en myte om deg selv. Livsmetaforer bygges ofte opp rundt veier, piler som peker og/eller trapper. Her følger inspirasjon til selvransakelse og utvikling av din egen livshistorie.

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Tenk deg at du skal presentere deg for nye mennesker? Du er ny på jobben, i selskapet eller denne forsamlingen. Konsentrerer du deg om fakta, som når og hvor du ble født, vokste opp, gikk på skole, tok utdanning, din nåværende sivilstatus? Eller legger du an en mer reflekterende form, forteller om hvordan det var å vokse opp der du kommer fra og hva som var avgjørende for deg i noen viktige valgsituasjoner i livet ditt? Ditt valg av form på din «livshistorie» forteller i seg selv mye om hvem du er.

Faktabasert eller en selvlaget myte. Velger du det første alternativet er du i hovedsak faktabasert, på trygg grunn, men fremstår kanskje som litt kjedelig. Velger du den andre innfallsvinkelen byr du mer på deg selv. Forteller mer om hvem du egentlig er. Men også her finnes det feller du bør unngå ifølge mine kilder. Kanskje du understreker historien med personkarakteristikker som «jeg er egentlig litt introvert» eller «jeg er egentlig en oppgaveorientert nerd» fordi du nylig har vært på en forestilling med foredragsholderen Thomas Erikson, eller har lest bøkene hans. Eller du finner en annen inspirasjon. Men hvor mye er dette egentlig deg? Forskere som har studert fenomenet mener at vi med støtte i slike forenklede skjematiske inspirasjoner er tilbøyelige til å lage oss myter om hvem vi er. Vi sier egentlig ikke så mye om hvem vi egentlig er.

Livsmetaforer: Bokser, kurver, veier, piler som peker og trapper. Bruk av livsmetaforer er en annen veg frem til å konstruere en livshistorie eller selvpresentasjon. «Livet er som en konfekteske», en slags mystisk boks. «Du vet aldri hva du får og om du liker det». Eller, «Livet er som en fruktkurv». «Du kan selv velge det du liker». Dette er to ganske åpne livsmetaforer hentet fra litteraturen, men de er lite nyttige i vår sammenheng. Mye brukte livsmetaforer beskriver livet som en vei, du kommer fra et sted og/eller en hendelse, er underveis, kanskje på vei mot et mål eller flere. Kanskje står det pekende veiskilt i vegkryss langs veien. Kanskje er veien svingete, med noen bratte bakker eller kanskje ikke. Å tenke på livet i stadier, kanskje i form av en trapp, er opp gjennom tidene benyttet av psykologer som f.eks. svenske Erik H. Eriksen i det klassiske verket «Barndommen og samfunnet». I følge Whitbourne, som er referert nedenfor, er det lite forskningsmessig belegg for generelt å dele livet inn i slike stadier. I sitt eget liv står man selvsagt fritt til å velge en slik beskrivelse.

Inspirasjon til selvransakelse og egenutvikling av din egen livshistorie. Denne posten er inspirert av «How You Shape Your Life Story» av professor og psykolog Susan Krauss Whitbourne gjengitt i desember utgaven av Psychology Today, supplert med en tidligere artikkel av Whitbourne om livsmetaforer i samme magasin. Her vil jeg rette oppmerksomhet mot noen andre poster på denne bloggen som kanskje kan være til nytte om du skulle ha behov for å arbeide litt med en egenpresentasjon. Thomas Erikson er allerede nevnt. Han er ikke den eneste som ser tilværelsen gjennom firefeltsfremstillinger. Johari-vinduet er en firefeltsfremstilling som inviterer til dialog med mennesker som kjenner deg og kanskje kan fortelle deg noe du ikke vet om deg selv. Posten om transaksjonsanalyse inneholder mulig inspirasjon til selvransakelse for de som er åpne for en slik øvelse. Samme gjelder postene om selvrefleksjon og emosjonell og sosialintelligens. Og kan du når du kort forteller hvem du er hente frem fra lommen en fysisk gjenstand som passer inn i historien du forteller blir den mer autentisk. 

Om du skryter litt av tidligere arbeidskameraters oppfinnsomhet blir ikke din historie dårligere av det. Noen av mine arbeidskamerater kom i sin tid opp med ideen om å lage en egen sangbok med viser fra studentmiljøene til ingeniørstudentene som senere ble medlemmer av NIF (som nå heter Tekna). En av dem tok enda på seg jobben å samle inn sanger og redigere boka som ble delt ut på et representantskaps-møte i foreningen. En suksess der og da. Bildet av ormen som svømmer på forsiden av tidsskriftet VANN er mitt og ble valgt av redaksjonskomiteen som forsidebilde på denne utgaven. Min eneste suksess som fotograf.